Tanker om å bli mamma

Ble mor for første gang i 2024. Det er slitsomt, og noen dager blir fryktelig lange. Det er litt omveltning å gå fra å gjøre akkurat hva man vil, til å plutselig ha mye mindre fritid. «Dagene er lange, men årene er korte» påstår folk, og det har jeg merket. De første 4 månedene ca gikk kjempesakte. Og så begynte ting å bli litt enklere, og så gikk tiden plutselig fortere. Og du så glad jeg er for at han er her, selv om det er hardt arbeid. Det er kanskje litt klisjé å si det, men det føles veldig som at en slags puslespillbrikke som manglet er på plass. Det er utrolig å se hvordan han har utviklet seg siden han ble født, hvordan han lyser opp når han ser oss, personligheten som utvikler seg, og så morsomt å prøve å finne ut hva som får han til å le.

Noen ting jeg har merket veldig, nå som jeg er forelder, er at jeg konstant må prøve å skyve vekk tanker som dette: Hva om jeg glipper barnevogna og han ruller ut i trafikken, hva om han skader seg, hva om jeg faller og skader meg og han blir sittende i vogna eller bilen alene, hva om han gråter og jeg ikke hører han, osv osv i det uendelige. Altså, jeg antar at dette er en mekanisme som gjør at man passer ekstra godt på barnet. Men jeg kan ikke få helt panikk heller.

Jeg har også fått nesten nulltoleranse for å se på scenarioer med barn i fare på film og TV. For ikke å snakke om nyhetene. Jeg så åpningsscenen til Tarzan nylig, og gråt av foreldrene som overlever et skipsforlis og så dør fra babyen sin. Tidligere var dette bare bakgrunnshistorien til Tarzan. Nå ser jeg den plutselig med helt nye øyne.